Det var tidlig fredag morgen og jeg og Varg var ute å luftet oss litt. Når vi kom tilbake fikk vi beskjed om at begge pusekattene hadde gått ut en tur.
Melker hadde fulgt etter Maximus som hadde tatt sin vanlige morgentur.
Både jeg og Tonje tenkte vel at Melker i alle fall skulle komme inn ganske snart.
Jeg spiste frokost og gikk for å rope på kattene. Bare Max kom slentrende og gikk inn.
Ingen Melker. Jeg tok en runde og fant ham under låven der hvor frau-kjelleren har vært. Men han viste ingen tegn til å ville være med inn, selv ikke når jeg lokket med mat!
Klokken var nå så mange at jeg måtte gå til bussen, men jeg sendte Max ut og sa at han måtte holde Melker med selskap og passe på at han ikke kom i trøbbel.
Det var en litt bekymret matfar som dro på jobb.
Timene gikk og tankene gikk ofte til de to kattene som var ute.
Ferdig på jobb, buss til stallen, hente bilen, handle og så tilbake til stallen for å plukke opp Tonje. Endelig var vi på vei hjem.
Det var to bekymrede "foreldre" som svingte inn på gårdsplassen litt over klokka syv på kvelden. "Lurer på hvor han er?" "Tror du han kommer?"
All bekymringen var imidlertid helt grunnløs for kjempen lå på taket til hundehuset som om det var den mest naturlige ting i verden! Det hadde nok vært en liten prøvelse for han måtte faktisk ha kos FØR han spiste mat.
I dag har han bare koset seg i sengen vår. Han synes nok at han har fortjent det :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar